De siste årene har kvistbrennere tatt av blant norske turgåere. Ikke så rart, egentlig. Du slipper å bære gass, du bruker kvister du finner langs stien, og hele greia veier nesten ingenting.
Men hvilken kvistbrenner skal du velge? Materialet har overraskende mye å si. En billig kvistbrenner i stål gjør jobben, men den veier gjerne det dobbelte av en i titan. Og forskjellen merkes fort når du har gått noen timer med sekk.
Her har vi samlet det vi vet om kvistbrenner i titan: hva som skiller den fra stål og aluminium, hvordan du faktisk bruker den uten å drukne i røyk, hva bålforbudet betyr for deg, og de tingene folk flest ikke tenker på før de står der ute. Vi selger vår egen kvistbrenner i titan, og det har gitt oss en del erfaring med hva som fungerer og ikke.
Hva er en kvistbrenner?
Kort forklart: et lite kokeapparat du mater med kvister, kongler og småved. Brenneren er sammenleggbar, og lufthull i veggene sørger for trekk slik at du får god varme fra materialet du finner rundt deg.
Turgåere, jegere og fiskere bruker kvistbrennere fordi de er lette og tar liten plass. De fungerer best under tregrensen der det finnes tørt virke, og passer godt til dagsturer og overnattingsturer der du vil holde pakkelisten kort.
Hovedfordelen mot gassbrenner? Du trenger ikke bære med drivstoff. Gassen tar plass, koster penger, og går tom på det verste tidspunktet. En kvistbrenner bruker det som allerede ligger der.
Hvorfor titan? Materialvalget som utgjør forskjellen
Du får kvistbrennere i rustfritt stål, aluminium og titan. Forskjellen er større enn du kanskje tror.
Vekt
Titan er rundt 45 prosent lettere enn stål ved lik styrke. I praksis betyr det at en kvistbrenner i titan gjerne lander mellom 100 og 210 gram, mens en i stål fort passerer 400. Vår kvistbrenner i titan veier 208 gram. Savotta-modellen, som ble anbefalt i en norsk best-i-test, veier 250 gram. Stormberg Brandval er tyngre enn begge.
208 gram er mindre enn en smarttelefon. På en flerdagerstur merker du forskjellen.
Styrke og holdbarhet
Titan tåler å bli varmet opp gang etter gang uten at formen endrer seg. Aluminium kan være lettere i enkelte modeller, men materialet bøyer seg enklere og tåler ikke den samme varmen over tid. Stål holder seg bra, men vekten gjør at mange dropper det.
Korrosjon
Titan ruster ikke. Punktum. Du kan kaste den våt i sekken etter bruk, og den ser lik ut neste gang. Stål kan over tid begynne å ruste, og aluminium kan korrodere i fuktig miljø.
Titan vs stål vs aluminium
| Egenskap | Titan | Rustfritt stål | Aluminium |
|---|---|---|---|
| Vekt | Svært lav | Høy | Lav |
| Styrke | Svært høy | Høy | Middels |
| Varmetålighet | Topper | God | Begrenset |
| Korrosjon | Ingen | Kan ruste | Kan korrodere |
| Pris | Høyere | Lavere | Lavere |
| Holdbarhet | Svært lang | Lang | Kortere |
Bruker du kvistbrenneren jevnlig i norsk vær, er titan det materialet som gir mest igjen for vekten.
Slik bruker du en kvistbrenner riktig
Finn riktig brensel
Alt handler om tørt materiale. Bruker du fuktige kvister, får du røyk. Bruker du tørre, får du varme. Så enkelt.
Tørre kvister som ikke er tykkere enn en blyant er gull. De antenner kjapt og gir bra varme. Kongler brenner lenge og holder temperaturen jevn. Bjørkenever er det beste opptenningsmaterialet som finnes i norsk skog, og fungerer selv når det er litt rått ute. Barkbiter fra døde trær er også fine.
Hold deg unna grønne kvister. De gir bare røyk.
Opptenning
Finn et flatt, stabilt underlag. Ikke sett brenneren rett på tørt gress.
Legg bjørkenever eller tørt gress i bunnen, og bygg en liten pyramide av tynne kvister over. Ikke pakk for tett. Luften må komme til. Tenn på med fyrstikker eller tennstål, og blås forsiktig nedenfra. Når det tar god fyr, fortsetter man å legge på litt og litt, slik at man får et godt fundament. Legg hele tiden på små mengder. Fyller du opp brennkammeret med en gang, kveler du flammen.
Matlaging
Når flammen går bra, setter du kjelen eller pannen rett på toppen. Med tørre kvister og god flamme kan du koke vann på rundt fem minutter.
Et tips: samle en liten stabel kvister før du tenner opp. Det er kjipt å lete etter brensel mens flammen dør ut. Tilfør litt og litt underveis. Mange små kvister gir bedre og jevnere varme enn noen få store.
Etter noen ganger med kvistbrenner får du dreisen. Da koker du kaffe nesten like fort som med gass.
Bildet over viser en klassisk feil der brenneren er overfylt med for stor ved, noe som kveler trekken og skaper unødvendig mye røyk i stedet for god varme.
Vanlige problemer og løsninger
En kvistbrenner er ikke perfekt til alt. Det finnes noen ting du bør vite om før du kjøper, og som de fleste produktsider ikke forteller deg. På Fjellforum har folk diskutert dette i årevis, og det kommer opp de samme tingene igjen og igjen.
Røyk
Klager nummer én. Nesten alltid skyldes det fuktig eller for tykt brensel. Bruk tynne, tørre kvister, og sørg for at det er nok luft i brennkammeret. Et godt triks noen bruker: stikk halvfuktige kvister gjennom lufthullene på toppen av brenneren, slik at varmen tørker dem før du legger dem ned.
Vind
Sterk vind presser flammen til side og varmen når ikke opp til kjelen. Sett brenneren i le. En stein, sekken din, eller et naturlig vindskille gjør stor forskjell. Noen tar med en enkel vindskjerm i aluminium, men det er ikke nødvendig på de fleste turer.
Regnvær og fuktige forhold
Har det regnet i dagevis, kan det bli vanskelig å finne tørt brensel. Trikset er å plukke kvister som henger fast i treet, ikke de som ligger på bakken. Død bjørk og furu har som regel tørt materiale under barken selv om utsiden er våt. Knekk en kvist. Tørr i kjernen? Da funker den.
Over tregrensen
Denne er grei: kvistbrenneren funker ikke over tregrensen. Ingen kvister, ingen brensel. Går turen opp på snaufjellet, må du ha med gassbrenner eller stormkjøkken. Mange har begge deler og velger ut fra ruten.
Tidsbruk
Med gassbrenner har du kokende vann på to minutter. Med kvistbrenner tar det fem til ti, pluss tiden det tar å samle brensel. For noen er det en del av turen. Men skal du bare ha en rask kaffe midt på dagen, er det greit å vite at det tar litt lenger.
Kvistbrenner vs gassbrenner
Hvilket valg som er riktig kommer an på hva slags tur du går.
Kvistbrenneren passer best i skogen. Under tregrensen, der det er nok tørt virke å finne, fungerer den utmerket. Liker du å gå lett og vil slippe å kjøpe gass, er den vanskelig å slå. Du sparer vekt, plass og penger.
Gassbrenner vinner når du trenger pålitelighet i dårlig vær, skal over tregrensen, lager mat til flere, eller er ute i bålforbudsperioden om sommeren. Den er raskere og enklere, men du må bære med gassboks.
Mange ender opp med å ha begge. Kvistbrenner på skogsturer fra september til april, og gass i sekken på fjellturer eller sommerturer der bålforbudet gjelder.
Kvistbrenner og bålforbudet
Mange vet ikke at kvistbrenneren er dekket av bålforbudet. Men det er den.
Fordi kvistbrenneren bruker åpen ild med fast brensel (kvister, kongler), faller den inn under det generelle bålforbudet som gjelder i skog og utmark fra 15. april til 15. september. Gassbrenner (primus) faller utenfor fordi den ikke bruker fast brensel.
Hva kan du gjøre i forbudsperioden? Du kan fortsatt bruke kvistbrenneren i egen hage, på stranden der det ikke er vegetasjon, på etablerte bålplasser med stein eller grus, og andre steder der det åpenbart ikke kan oppstå brann. Men i skogen og utmarka er det stopp.
Pass på at kommuner kan justere perioden. Noen utvider den, andre innskrenker. Sjekk lokale regler.
Kvistbrennersesongen er egentlig fra midten av september til midten av april. Høsten er perfekt med tørre løvtrær og kalde morgener. Vinterturer i skogen med sprø, tørre kvister. Og de første turene om våren før bålforbudet trer i kraft. Det er i denne perioden kvistbrenneren virkelig kommer til sin rett.
Hva bør du se etter når du kjøper?
Ikke alle kvistbrennere er like, og pris alene sier lite om kvaliteten.
Materialet er det viktigste valget. Titan gir lavest vekt og best holdbarhet, som vi allerede har vært gjennom. Stål er billigere men tyngre. Aluminium er lett, men holder ikke like godt over tid.
Når det gjelder vekt, bør du sikte på under 250 gram. Over 400 gram begynner det å bli vanskelig å forsvare plassen sammenlignet med en lett gassbrenner.
Design betyr mer enn folk tror. En kvistbrenner som pakkes helt flat tar nesten ingen plass.
Lufthull er det som skiller en god kvistbrenner fra en dårlig. Godt plasserte hull gir naturlig trekk, bedre forbrenning og mindre røyk. Dårlige lufthull gir en frustrerende opplevelse.
Til slutt: stabilitet. Brenneren må holde seg på plass med en kjele full av vann på toppen. På ujevnt underlag i skogen er det ikke gitt.
Turkongens kvistbrenner i titan veier 208 gram, pakkes flat, og har lufthull som gir god trekk. Den kommer med oppbevaringspose.
Vedlikehold
Egentlig er det nesten ingenting å gjøre.
La brenneren kjøle seg ned etter bruk. Bank ut aske og skyll med vann om du vil. Legg den i posen og putt den i sekken. Titan ruster ikke, så du trenger ikke tørke den.
Sot og brent materiale setter seg på veggene over tid. Skrap det av med en pinne eller en liten børste hvis det plager deg. Det har ingenting å si for funksjonen.
En kvistbrenner i titan holder i mange, mange år. Varmen deformerer ikke materialet, og formen er den samme etter hundre turer som etter den første.
Kort oppsummert
Kvistbrenner i titan fungerer best for de som går mye i skogen, gjerne fra september til april. Du slipper å bære gass, den veier ingenting, og den tar null plass i sekken.
Den funker ikke over tregrensen, den er treigere enn gass, og du må forholde deg til bålforbudet om sommeren. Det er viktig å vite.
Men har du først fått dreisen på opptenningen, og går i områder med tilgang på tørt virke, er det vanskelig å gå tilbake til gassboks.
Se Turkongens kvistbrenner i titan her. 208 gram, sammenleggbar, laget for norske forhold.